Onkel Sams lange arm

Den 11. September 2001 ble USA utsatt for en terroraksjon orkestrert av terroristorganisasjonen Al Qaida. Den 7. Oktober svarte USA med å invadere Afghanistan. Hvordan gikk dette seg til?

Hvorfor var nettopp Afghanis tidligere an landet som fikk føle onkel Sams vrede? Hvorfor var det nettopp Afghanistan som ble invadert når det var en internasjonal organisasjon som sto bak angrepene, ikke den Afghanske stat? Ifølge den daværende administrasjonen i USA så var det pga Afghanistan fungerte som et fristed for terroristorganisasjoner. Så, hvordan kunne dette skje? Hvordan kunne et tidligere monarki som fikk sin uavhengighet i 1919, bare 14 år etter Norge ”Verdens beste land å bo i”. Bli et fristed for noen av verdens mest notoriske kriminelle?

Siden frigjøringen fra britene i 1919 var Afghanistan et ustabilt monarki som var preget av konspirasjoner og omveltninger. Men fortsatt en noenlunde fungerende stat.  I 1973 og 1978 ble landet utsatt for to forskjellige kupp, det siste et kommunistisk. To revolusjoner på ett tiår er ikke et godt tegn for en nasjons fremtid. Situasjonen gikk fra vondt til verre da Sovjet invaderte 1979.

Siden den sovjetiske invasjonen i 1979 så har Afghanistan vært en av verdens ledende produsenter innen krig og elendighet. De USA støttede mujahedin som kjempet mot kommunismen, skulle senere utvikle seg til å bli militante politiske fraksjoner i konstant kamp for makten. Taliban visste seg etter flere år med nådeløs borgerkrig som seierherre i 1996.  En sunnimuslimsk fundamentalistisk militant gruppering hadde kontrollen over et helt land, livet ble ingen dans på roser i Afghanistan. En av grunntakene for en gruppe som Al Qaida som driver jihad er muslimsk verdensdominans. Man skal krige for å fremme religionen og om nødvendig fjerne de som står i veien for dette. USA er ”liberalismens fyrtårn” og dermed en hindring og et åpenbart mål for Al Qaida.

Taliban og Al Qaida hadde samme bakgrunn, de var begge født ut av mujahedin og hadde generelt sett samme verdigrunnlag.  Dermed kunne Al Qaida rekruttere, trene opp og bruke Afghanistan som hovedkvarter for sine operasjoner, som for eksempel 9/11 angrepene. Taliban ga Al Qaida fritt spillerom i Afghanistan, dette er hovedgrunnen til USAs invasjon. USAs mål var: “removing the safe haven to Al-Qaeda and its use of the Afghan territory as a base of operations for anti-US terrorist activities”[1]. Bin Laden skulle fanges og straffes for drapet av tunsenvis av amerikanske borgere. Dette ambisiøse og krevende målet er et godt eksempel på USAs føring av utenrikspolitikk. Det skal handles, problemer skal avverges før de når USAs grenser.

Afghanistan konflikten handler Bin Laden som vekket bjørnen som sov. Konflikten kom av Al Qaidas angrept. Al Qaida var igjen et produkt av Afghanistans krigsherjede og ustabile politiske historie. Dette angrepet og den vedraende trusselen for nye angrep gjode at USA så seg nødt til å angripe fienden før flere amerikanske sivile liv var tapt.

---

[1] http://en.wikipedia.org/wiki/War_in_Afghanistan_(2001%E2%80%93present)

Kilder:

http://no.wikipedia.org/wiki/Afghanistan

http://www.britannica.com/EBchecked/topic/7798/Afghanistan

Ulovlig diamanthandel – et stadig vedvarende problem

Desember 2010 meldte NTB at høytstående maktpersoner i Zimbabwe tjener enorme penger på ulovlig diamanthandel. Presidentfruen Grace Mugabe skal være blant de som har tjent godt på den lukrative kriminaliteten. Informasjonen om dette skal komme fra amerikanske diplomater i landet, og ble først offentliggjort av nettstedet Wikileaks.

Presidentfrue Grace Mugabe og hennes ektemann, president Robert Mugabe

Diamantindustrien setter stadig sitt preg på det afrikanske kontinentet, på godt og vondt. I Sierra Leone, der diamantutvinning og handel har større konsekvenser for befolkningen enn i noe annet land, har edelstenmanien ført til borgerkrig og enorme menneskelige lidelser. Kongo fungerer daglig som en sluse for diamantsmugling med sine dårlig beskyttede grenser og korrupte myndigheter. Selv om verden har blitt mer oppmerksom på problemene diamanthandel skaper i Afrika, vedvarer problemene og fører til mer korrupsjon, større lidelser og mer fattigdom den dag i dag.

I følge Norges Gullsmedforbund har ca. 3% av verdens diamantomsetning inntil år 2000 kommet fra konfliktområder i Afrika som Sierra Leone og Zimbabwe(http://www.gullsmed.no/gammel/diamanthandel.htm) , men dette tallet er nok misvisende med tanke på den enorme usikkerheten som hersker i forhold til omfanget av smugling og skjult utvinning av diamanter. I 2003 ble en global avtale mot ulovlig diamanthandel satt i verk, kalt Kimberley-avtalen (http://en.wikipedia.org/wiki/Kimberley_Process_Certification_Scheme). Atalen skulle sikre at diamantsalg ikke skulle finansiere militante opprørsgrupper, og skulle hindre såkalte “blood diamonds”, som er en samlebetegnelse på diamanter som utvinnes ulovlig i afrikanske konfliktområder og brukes til å finansiere voldelige grupperinger.

Kimberley-avtalen skulle motvirke bloddiamanter, men problemene med den internasjonale diamanthandelen strekker seg dypere enn det. Arbeidsforholdene i diamantgruver i Afrika er dårlige, selv der diamantene som produseres regnes som “rene”. Diamantmarkedet lider av dårlig organisering og lite kontroll. Korrupte stater kan ennå tjene store penger på ulovlig handel, mens de som jobber i gruvene ser lite til overskuddet. Norges Gullsmedforbund tar til orde for boikott av diamanter fra konfliktområder og sterkere håndheving av Kimberley-avtalen, noe mange norske gullsmedforretninger har sluttet seg til, men problemene på bakken i Afrika vedvarer. De enorme verdiene som skapes av diamantforekomstene som finnes på det afrikanske kontinentet kunne komme befolkningen i afrikanske land til gode, og kanskje vil det internasjonale samfunnet i fremtiden forsøke å gjennomføre en avtale som sikrer akkurat dette.

Av Torkel Nohr Fjørtoft

Hva gjør Norden?

Hvilken fornybar energi satser landene i Norden på for å redusere klimautslippene?

NORGE

– Denne regjeringen kommer til å gjennomføre den mest offensive miljøpolitikken som noen regjering har satt seg som mål å gjøre. Det skal være en massiv satsing på ny fornybar energi, sa SV-leder Kristin Halvorsen for fem år siden til NRK.

Men har vi sett noen store endringer? Nei. Norge har gjort lite de siste årene i forhold til andre europeiske land hvor produksjonen av fornybar energi har eksplodert. Noe av dette grunnes norges rike tilgang på energi, hvor prisnivået på elektrisitet er alt for lav. De rødgrønne ville gjøre en historisk satsing på energi som vindkraft, bioenergi, solenergi og bølge/tidevannskraft. Noen gir dem støtte og sier utviklingen er i gang, men vil ta tid. Hittil ser det ikke lyst ut for Norge som sliter med utviklingen av fornybare energikilder.

Innen vannkraft gjør Norge en god innsats, men utover dette er det lite som blir gjort for satsingen av fornybar energi. Norge satser lavest i europa, noe en kan se gjennom en undersøkelse gjort av organisasjonen Fremtiden i våre hender, hvor det viser seg at Norge kommer nest nederst i produksjonen av ny fornybar energi. Undersøkelsen ser bort i fra vannkraft, som i hovedsak er den fornybare energikilden som brukes i Norge. Det eneste landet i europa som kommer dårligere ut enn Norge, er Tyrkia.

I norge burde en se en økning på bruken av fornybar energi. Vi er et rikt land og har derfor gode forutsetninger for å øke andelen av fornybare resurser, men istedenfor viser vi nedgang. For perioden mellom 1990-2005 har Norge redusert bruken av fornybar energi med en fjerdedel, og gjør det dermed verre enn alle andre vestlige land. Rike land som norge er selve drivkraften bak miljøtrusselen på grunn av et stadig stigende forbruk av fossilt brensel. Vi har mulighet til å gjøre noe stort med våre rike naturresurser, men kommer ingen vei når vi gjennomfører alt for små tiltak som vil ha liten betydning i kampen mot en framtidig klimakrise. Gjennom klimaforliket ble det gjort litt, men dette holder ikke.

Leder av organisasjonen framtiden i våre hender, Arild Hermstad, mener Norge kan og bør gjøre mer. “Norge bør ha ambisjon om å levere ren energi til andre land som ikke har de samme rike vannkraft-ressursene som oss, samtidig som vi selv kun bruker fornybar energi.”

FINLAND

Finland satser på bioenergi som er en god investering siden det er en fornybar energikilde som gir dem billig tilgang på råstoff. Det meste av biologisk materiale kan brukes til energiproduksjon og biobrenselet som kan være alt fra skogflis, slakteavfall, halm, husdyrgjødsel osv, inngår i et naturlig kretsløp og er derfor klimavennlig eller klimanøytralt.

Et sentralt politisk tema i Finland går ut på videre utbygging av kjernekraftverk.  Kjernekraft kan være en god økonomisk og miljømessig løsning for å begrense utslippene av fossilt brensel med å erstatte eldre kraftstasjoner som blir drevet av olje, gass eller kull. Kjernekraftverk er fortsatt ikke en fornybar energikilde. Norge har ikke tatt i bruk kjernekraftverk siden det er risikabelt med eksplosjonsfare og radioaktiv forurensing.

SVERIGE

Sverige er sammen med Finland flink å bruke bioenergi som energikilde. I tillegg ønsker Sverige å gjøre seg uavhengig av olje. De ønsker også økt produksjon av vindkraft, men møter stor motstand fra lokalbefolkningen som ikke vil ha opp store vindkraftutbygginger som vil ødelegge naturen.

ISLAND

Island har satser også på en veldig bærekraftigstrategi når det kommer til miljø. Island satser på hydrogen økonomi, altså der fossile energikilder som kull, olje og gass dankes ut til fordel for en hydrogenbasert energiproduksjon og anvendelse av hydrogen til varme- og kraftproduksjon og drivstoff til biler. Noe annet som er veldig positivt med Island er at de nesten er 100 % selvforsynt med fornybar stasjonær energi.

DANMARK

Etter oljekrisen i 1973, begynte Danmark og søke andre alternativer enn olje. Dette bedro til at de skulle begynne å legge mer vekt på fornybar energi. Etter satsingen på fornybar energi har Danmark hatt stor suksess med vindkraft. Vindkraften har også blitt en stor del av den danske økonomien, dette fordi de driver med eksport av vindkraft. I 2009 sto vindkraften for 8,5 % av den samlede danske eksporten, noe som vil si at de solgte vindkraft for over 41,7 milliarder danske kroner. Som jeg har sagt før så satser danskene veldig mye på fornybar energi og da i hovedsak vindkraft. Den danske klima- og energiministeren Connie Hedegaard vurderer nå å endre vilkårene for små vindanlegg slik at det skal bli mer attraktivt for danskene og sette opp minimøller de kan bruke til sin private bolig.

Hovedkilde: http://www.cicero.uio.no/fulltext/index.aspx?id=5820

Skrevet av Ida Berg og Maja Dreyer

Hvorfor fant man egentlig ut at man skulle ha klimaavtaler?

De siste tjue årene har det vært mye snakk om trusler mot klimaet vårt og såkalte klimaavtaler. I hovedsak så begynte hele styret med klimaavtaler etter at man oppdaget at verden står ovenfor flere trusler mot naturen og klimaet vi lever i, nærmere bestemt i 1992 da FN vedtok den første klimaavtalen. Hva skulle man da gjøre for å minske utslipp, og få hele verden med på dette? I det minste få så mange som mulig med på en enkelt ting eller et problem som blir forårsaket av flere land. Løsningen på dette ble altså klimaavtaler. I en klimaavtale kan forskjellige land lage seg en avtale dem imellom og bli enige om tiltak for å minske eventuelle utslipp eller naturmisbruk som påvirker klimaet vårt og skaper ødeleggelse.

Vi har sett både varme, tørke, kulde, og naturkatastrofer generelt.  Alt dette kan vi påvirke på en negativ eller positiv måte. Og for å være sikker på at vi ikke påvirke disse faktorene negativt eller påvirker de mer eller mindre ulikt, så lager man disse avtalene og simpelthen avtaler hva, hvor mye og hvor lenge. Klimaavtalene består jo selvfølgelig også av resultater, for det er nettopp dette man vil ha ut av slike avtaler – positive resultater! På denne måten kan man også gi verden tilbakemeldinger på hvor ille det faktisk er, eller hvor gode vi er til å ødelegge jorda vår. Derfor lagde man og lager enda klimaavtaler. Å gå sammen flere land for å skape et bedre klima, og for å få resultater og tilbakemelding. De fleste vet jo at hvis man har skrevet under på en avtale, så gjør man best i å holde den. Slik er flere land bundet til å følge de samme reglene når det gjelder, i hovedsak, unødvendige og farlige utslipp.

Hanna Worum

Kilder:
http://www.vg.no/nyheter/utenriks/klimatrusselen/artikkel.php?artid=581093
http://naturvernforbundet.no/klimaforhandlinger/
http://naturvernforbundet.no/om/

EUs innvirkning på Norges klimaarbeid

Det er miljøkrise i verden, dyrearter blir utryddet, havnivået stiger og millioner kan bli drevet på flukt. For å løse de store miljøproblemene på jorda kan ikke vi i Norge fortsette å kutte bare litt etter slik vi selv ønsker. En trenger forpliktende samarbeid som alle er nødt til å følge for å ta steget mot å løse disse globale utfordringene.

 I EU har man en forpliktende avtale om å kutte CO² som alle medlemsland må innrette seg. Innen 2020 skal alle land i EU kutte minst 20 % av CO²-utslippene, redusere 20 % av energiforbruket og øke andelen fornybar energi med 20 %. Dette tiltaket er kaldt EUs 2020-strategi. Og med denne forpliktende avtalen har ikke landene andre valg enn å kutte ned på deres forurensning. Land som ikke følger dette får sanksjoner mot seg, fordi EU har myndighet til å gjøre dette i motsetning til for eksempel FN, som ikke har dømmende mak over sine medlemsland. Mange land, inkludert Norge har ikke fulgt FNs Kyoto-avtale, sannsynligvis på grunn av mangel på konsekvenser om avtalen ikke blir overholdt. Norge fikk som følger av avtalen tildelt en kvotemengde på 250,6 millioner tonn CO2-ekvivalenter for femårsperioden 2008–12. I 2008, Kyoto-protokollens første gjeldende år, slapp Norge 53,8 millioner tonn CO2e ut. Det er 3,7 millioner tonn mer enn gjennomsnittet på 50,1 millioner tonn per år.

 Et eventuelt EU-medlemskap ville rett og slett tvunget Norge til å kutte klimautslippene og gjøre landet mer klimabevist.. Det vil gjøre at Stoltenberg og den rød-grønne regjeringen ville måtte ta miljøet på alvor. Jeg vil tørre å påstå at vi ikke handler den dag i dag fordi ingen sier at Norge må.

Av Maya

Hvordan bidrar Norge til et bedre klima?

Norge og EØS

I 1994 trådte EØS-avtalen som Norge er medlem av i kraft. Gjennom dette medlemskapet blir Norge en del av det indre markedet i EU. Avtalen forutsetter blant annet at medlemslandene må følge all EU-lovgivning som er relevant for det indre markedet. Hvilke konsekvenser har EØS-medlemskapet for Norge?

Gjennom EØS-medlemskapet blir Norge likestilt med de andre EU-landene når det kommer til de fire friheter, som sikrer fri flyt av varer, personer, tjenester og kapital. Dette fremmer handel og økonomisk samkvem for Norges del i forhold til EU, og gjør oss konkurransedyktig i forhold til disse landene. Avtalen medfører også at vi må følge EUs lovgivninger som regulerer det indre markedet. Disse nye lovene blir innlemmet i EØS-avtalen og dermed inn i norsk lovgivning. Noen mener dette bryter med Norges selvråderett på grunn av at landet ikke får delta i de politiske forhandlingene innenfor EU. Andre vil peke på at reservasjonsretten mot å oppta direktivene i norsk lovgivning, gjør at avtalen ikke bryter med vår selvråderett. Allikevel vegrer norske myndigheter seg for å bruke reservasjonsretten i frykt for EUs reaksjoner.

Handelen Norge har med EU bygger på EØS-avtalen. NHO skriver på sine nettsider at nærmere 80 prosent av norsk eksport går til EU, mens 70 prosent av landets import kommer fra EU-land. EØS-avtalen regulerer blant annet handelen av Norges største eksportvare, fisk, som i 2006 utgjorde 62 % av den samlede norske eksporten. På grunn av den store handelsvirksomheten mellom EU og Norge er unionen vår viktigste handelsparter. EØS-avtalen regulerer denne handelen, og har derfor svært stor betydning for et lite land som Norge. Avtalen forutsetter på den andre siden at vi må oppgi en del av handlefriheten, og kan ikke favorisere egne nasjonale produkter ovenfor andre medlemslands. Dette gjør at norske varer kan bli utkonkurrert, men kan på den andre siden enklere få innpass på det europeiske markedet.

Selv om EØS-medlemskapet på enkelte områder kan krenke Norges selvråderett og tvinge oss til å følge regler som er til ulempe for oss, bringer avtalen hovedsakelig med seg positive konsekvenser for Norge. EØS er særlig viktig for Norsk handel, da den regulerer forholdene til vår viktigste handelspartner.

Av: Vera og Karoline

---

[1] http://www.changemaker.no/Politikk/Internasjonal-handel/Europeisk-handelssamarbeid/#EØS-avtalen

[2] http://www.regjeringen.no/nb/sub/europaportalen/eos-og-efta/efta_qaa.html?id=613868

[3] http://www.eu-norge.org/Norges_forhold_til_EU/EOS_avtalen/EOS_prosessen/EU_Norge_lovgivningsprosessen/

[4] http://www.rights.no/publisher/publisher.asp?id=56&tekstid=3411

[5] http://www.europaveien.no/index.php?option=com_content&task=view&id=562&Itemid=88

[6] http://www.nho.no/eu-og-eoes/fakta-om-eu-og-eoes-article18347-74.html

[7] http://www.regjeringen.no/nb/dep/fkd/tema/sjomat_marked_og_handel/eueos—handel-mellom-norge-og-eu.html?id=449710

[8] Fokus Politikk og menneskerettigheter, s. 214

WTO

Internasjonal handel

Vi fikk tildelt temaet ”internasjonal handel”, og i dette blogginnlegget skal vi ta for oss hva WTO er, hvordan de operer, og hva landene tjener på å være medlem av WTO.

Grunnprinsipper
WTO står for World Trade Organization, eller verdens handelsorganisasjon. Det er en folkerettslig avtale. Det er en mellomstatlig organisasjon som sine viktigste funksjoner og grunnprinsipper er:
- Økt levestandard
- Full sysselsetting
- Økt realinntekt

- Best mulig ressursutnyttelse basert på bærekraftig utvikling[1]

WTOs hovedoppgaver
I dag har WTO 153 medlemsland[2], og alle beslutningene tas ved enstemmighet. Norge har vært medlem av WTO siden 1. Januar 1995, og av de store landene er det bare Russland som ikke er medlem.[3] WTOs hovedoppgaver er:
- Fastsette felles regler for handel mellom medlemslandene
- Være et forum for videre forhandlinger
- Være et organ for løsning av handelskonflikter[4]

Fordeler med WTO
Forhandlingene mellom medlemslandene i WTO følger regler og prinsipper. Disse prinsippene er enkle, og gjør at landene får en sikker og rettferdig handel mellom landegrensene. I følge WTO er fordelene med fri handel at det blir billigere å leve pga. lave priser, og at ettersom systemet er bygget på regler, får de små landene like mye å si som de store. I tillegg gir handelen inntekt, noe som fører til økonomisk vekst og videre til flere arbeidsplasser[5].

Kritikk til WTO
Likevel så er det mange som mener at WTO favoriserer multinasjonale organisasjoner og rike land. Dette gjør at de også ser på WTO som urettferdige. I tillegg mener de at de landene som bestemmer seg for å ikke være medlem av WTO, blir plassert under embargo[6] (ved embargo er det forbudt å forhandle med et land[7]). Kritikerne mener også at utiklingslandene, som faktisk utgjør et flertall av medlemsland[8], ikke får handlingsrom for sin egen politikk[9].

Konklusjon

Utgangspunktet og hensikten med WTO er et godt system, med tanke på alle land – rike og fattige. Likevel, u-landene blir satt i dårlige posisjoner og de rike blir favorisert. Kritikerne mener også at miljøet blir en av taperne[10], pga WTOs system. Hva som er riktig, og ikke riktig, er vanskelig å si. Det man kan skjønne ut i fra dette er at WTO sine intensjoner med å være verdens handelsorganisasjon, er bra, men at uskyldige har måtte lide.

Skrevet av Lena

Kilder:

www.regjeringen.no

www.wikipedia.no

www.snl.no

www.cappelendamm.no

www.nhoung.no

www.globalis.no

---

[1] http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/dok/veiledninger/2005/Kort-om-WTO.html?id=88281

[2] http://no.wikipedia.org/wiki/Verdens_handelsorganisasjon

[3] http://www.snl.no/Verdens_handelsorganisasjon

[4] http://politikkogmakt.cappelendamm.no/c372154/artikkel/vis.html?tid=470098

[5] http://www.nhoung.no/globalisering/hva-skal-vi-med-wto-article929-26.html

[6] http://no.wikipedia.org/wiki/Verdens_handelsorganisasjon

[7] http://no.wikipedia.org/wiki/Embargo

[8] http://www.regjeringen.no/nb/dep/ud/dok/veiledninger/2005/Kort-om-WTO.html?id=88281

[9] http://www.nhoung.no/globalisering/hva-skal-vi-med-wto-article929-26.html

[10] http://www.globalis.no/Land/Landgrupperinger/WTO

Årsak til krig: USA og Irak

20. mars 2003 invaderte USA Irak uten støtte fra FN.

Det er ingen tvil om at Saddam Hussein utgjorde en stor belastning for det irakiske folket. Han ledet et terrorregime hvor meningsmotstandere stadig ble drept, han hadde også ledet landet inn i to meningsløse kriger mot Iran og Kuwait. Det politiske interessante angående Irak-krigen er USAs egentlige motiver for å angripe og invadere Irak. Det finnes ingen entydig svar på hvorfor USA gikk til angrep på Irak og selv de som besluttet at USA skulle invadere Irak har vanskeligheter med å gi et godt og troverdig svar på dette spørsmålet.

Den offisielle begrunnelsen USA har gitt for invasjonen er at Irak produserte eller hadde et program for produksjon av masseødeleggelsesvåpen og at de kom til å bli en trussel ikke bare for USA, men også for verdensfreden. Årsaken til denne påstanden var på grunn av terrorangrepet på USA 11. september 2001.  Selv om Irak ikke var direkte innblandet i dette angrepet mente USA at det irakiske regiment samarbeidet med terrorgruppen Al Qaida. Spillet rundt at Irak og deres våpenprogram var en trussel mot USA kom før 11/9 2001, men ble etter terroraksjonen satt mer i fokus og USA prøvde å koble Irak til krigen mot terror.  USAs argumenter om å angripe Irak fikk aldri støtte fra FN, men USA valgte å gå til angrep uten støtte fra FN. USAs dokumenter som ble brukt for bevis materiale for påstanden at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen ble undersøkt av CIA etter at dokumentene ble offentlig kjent. CIA konkluderte med at de var forfalskninger og det er enda ikke sikkert hvem som faktisk stod bak. I mars 2007 frigjorde USAs forsvarsdepartement en hemmeligstemplet rapport, denne bekreftet at amerikansk etterretning ikke hadde hatt informasjon om en direkte forbindelse mellom al-Qaida og Saddam Husseins regime, heller ikke at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen.

USA sa også at de ville gå inn i Irak for å fjerne det udemokratiske terrorregimet Irak hadde, som blant annet hadde ført en folkemordpolitikk ovenfor den kurdiske minoriteten, det ble blant annet brukt giftgasser.  Selv om krigen i Irak har ført til mye unødvendige lidelser for den irakiske befolkningen, er mange likevel glade for at det Irakiske regimet med Saddam Hussein i spissen er blitt fjernet.

Kritikere mener at det verken var frykten for nye terrorangrep, masseødeleggelsesvåpen eller ønske om å gjøre Irak fri fra Saddam Hussein og hans regime som var USAs hovedgrunn for å gå inn i Irak. De mener at USA hovedsakelig invaderte Irak på grunn av interesser for landets enorme oljerikdommer . Det var viktig for USA å kunne ha innflytelse over oljeressursene i Midt-Østen for å kunne spille en dominerende rolle i internasjonal politikk i fremtiden. En annen grunn til invasjon av Irak kan også være at USA ønsket et alliert regime i dette viktige området.

Årsaken til at Bush og hans rådgivere valgte å angripe Irak er ganske uklare og flere av forholdene over spilte nok en viss rolle. Årsaken til at de fikk støtte fra mange i befolkningen og andre politikere i USA var fordi de koblet Irak til terrorangrepet og at de hadde masseødeleggelsesvåpen. Disse to faktorene har som sagt vist seg å ikke være riktig. Hvorfor Bush og hans rådgivere manipulerte og løy for å starte en krig, som har kostet 4351 amerikanske soldater og over 100000 irakere, hvorav mer enn 66000 sivile livet, er og forblir et stort spørsmål.

Skrevet av Julie G

Grenselinjeavtalen – endelig løsning på langvarig problem

15. september 2010 undertegnet utenriksministrene Jonas Gahr Støre og Sergej Lavrov avtalen om grenselinje mellom Norge og Russland i Barentshavet. Like bak sine kolleger sto Norges statsminister Jens Stoltenberg og Russlands president Dimitrij Medvedev som bevitnet denne historiske avtalen blir signert. Dette løste en grensekonflikt som har foregått mellom Norge og Russland over de siste 40 årene.

Etter å ha avklart grensen for territorialfarvannet i Indre Varangerfjord i 1957, startet norske og tidligere sovjetiske myndigheter med de første delelinjeforhandlingene for Barentshavet i 1970. Uten å komme frem til en endelig løsning når det gjaldt delelinjene, så kom de imidlertid frem til i 1975 en enighet om å utsette leting og utvinning av olje og gass i det omstridte området. Det blir også gjort forhandlinger om en midlertidig ordning av fisket i Barentshavet. Frem til i dag har den såkalte “Gråsoneavtalen” slått fast en rekke forhold knyttet til området, blant annet at landene skulle holde oppsyn med både egne skip og skip av annen nasjonalitet i området. Gråsoneavtalen har blitt fornyet hvert år frem til i dag.

I utgangspunktet ønsket norske myndigheter at det skulle deles inn etter midtlinjeprinsippet, som både havrettstraktatens artikkel 15 og Genèvekonvensjonen av 1958 fastslår skal være det gjeldende ved grensedragning til sjøs. Prinsippet går ut på at grensen trekkes på en linje hvor alle punktene ligger like langt fra landenes grunnlinje.
I motsetning til Norges ønske om å bruke midtlinjeprinsippet i delingsspørsmålet, så ønsket Sovjetunionen å dele inn området etter sektorlinjeprinsippet, hvor grensen trekkes langs ei rett linje fra grenselinjen på land og opp til Nordpolen.
Området er strategisk viktig for begge land av flere grunner, men det er i første rekke olje og gass- samt fiskeressursene som trekkes frem i forhandlingene. Man antar at det er store olje- og gassdeponi i området og dette bidrar til at en løsning på delelinjespørsmålet uteblir.

Delelinje mellom Norge og Russland. Grafikk: Tom Byermoen

Avtalen som ble undertegnet 15. september er om en grenselinje som går mellom midtlinjen og sektorlinjen (som vist på illustrasjonen). Mens direktøren i forbundet for den norske havfiskeflåten er misfornøyd med avtalen, så er både seniorforsker John Kristen Skogan og Jakub M. Godzimirski fornøyd med avtalen. Godzimirkski sier til Dagbladet at: “Grensedeling er alltid et ømtålig tema og har forårsaket mange kriger, og Russland er et stort land som tidligere var en stormakt. Nordmenn bør være svært fornøyd med at vi unngår konflikter rundt dette”. I et nettmøte på NUPIs hjemmeside sier John K. Skogan at “avtalen er klart bedre enn det mange på norsk side var redd for kunne bli fasit…”. Han sier at avtalen er “meget velkommen for Norge, og på mange måter den fremste hendelsen i norsk utenrikspolitikk på mange år”.
Forskningsdirektøren på Fridtjof Nansens Institutt, Arild Moe, er på en annen side mer opptatt av at Russland har hatt andre og mer overordnede motiver knyttet til suvereniteten i nordområdene i mente.

Som president Medvedev sa etter undertegnelsen “I dag innleder vi en ny æra i våre bilaterale forbindelser”, noe vi synes er en passende uttalelse til grenselinjeavtalen mellom Norge og Russland. Ikke bare løser den en grensekonflikt mellom våre to land som har vart i over nærmere 40 år, men den åpner også for videre samarbeid i Nordområdet. For eksempel løser det uenighet om ansvar i den “tidligere-Gråsonen”, og gjør at Norge og Russland lettere kan arbeide sammen om felles utfordringer når det gjelder havmiljøet. President Medvedev understreker at vi blant annet kan samarbeide om miljø, fiske, strålevern og kjernefysisk sikkerhet. Ut ifra dette tror vi at denne avtalen er en lenge etterspurt fremgang i norsk utenrikspolitikk, samt vårt forhold til Russland. Både Norge og Russland har vist et godt eksempel på en løsning av grensekonflikt mellom land gjennom diplomati og mellomstatlige avtaler i henhold til Folkeretten. Dette synes vi er svært viktig, og håper at avtalen vil kunne bli sett på som inspirasjon av konfliktløsning i andre grensekonflikter i verdenen.

Fredrik & Hanne